Dette svangerskapet er annereldes enn det jeg hadde med Milla. Med Milla hadde jeg en ekstrem kontakt, jeg følte hele veien noe for henne. Fra dag 1, var det babyen som var greia. Vi fant navn med en gang, og jeg så på babyting, leste gravid-bladet, syntes jeg forberedte meg masse. Snakket med henne, og hun støttet meg gjennom noen stressfulle perioder. Jeg LØP rundt med ultralydbildet til alt og alle jeg kunne vise det til, hadde det rammet inn i stua.
Denne gangen er det ikke sånn i det hele tatt. Jeg er nesten skamfull over å si det, egentlig bare av å tenke det. Denne gangen føler jeg ikke så mye for babyen. Jeg føler ikke at jeg har noen connection. Jeg har ikke valgt ut noe navn, og egentlig, så bryr jeg meg ikke om det nå. Barnevogn osv, egentlig, couldnt care less.Jeg har vært mye mer sliten denne gangen enn sist – altså, hodet mitt er slitent, og jeg vil helst rømme fra kroppen min.
Jeg kjenner noen ganger små spark, og automatisk kjenner jeg jo etter. Men jeg tenker også at det spiller ingen rolle med de sparkene. De bare hindrer meg i å sove, eller gjør at jeg tar mer pauser i egentreningen min.
Jeg er skikkelig skikkelig DEPPA for å bli større og å gå opp i vekt, og synes det er stygt, ikke fint, som alle andre babler om. Jeg blir stygg gravid: jeg er for stor i utgangspunktet (kan nok skylde på mye muskelmasse – men det synes ikke som muskler når man har på seg masse klær). Dessuten er jeg så lav, at magen BLIR stor uansett.
Her om dagen fikk jeg høre, «hvor langt er du?? 6 -7 mndr??». 6-7 MNDR??! omg er jeg SÅ stor?? DET synes ikke jeg enda engang! (så folkens – PASS på hva dere sier – å si «å så stor du er» er ikke noe NOEN vil høre noengang! Si heller, «så fin du er», eller «du ser så bra ut» osv! Unngå å si noe om størrelse – og ALDRI ALDRI gjett på måned eller om det er tvillinger!! Spør heller før du snakker!).
Denne gangen tenker jeg at jeg ikke kommer til å kunne bli like glad i dette barnet som jeg er i Milla. Det er så raart å tenke det, jeg får så dårlig samvittighet, og bare det å tenke det, og å skrive det her, gjør at jeg sitter med tårefulle øyne.
Jeg tenker, er det dette jeg vil? ha en til, som skal stjele litt av kjærligheten jeg har til Milla? som skal stjele hennes oppmerksomhet? Jeg får dårlig samvittighet ovenfor Milla også, når jeg tenker på hva som venter henne. Jeg mener, det kan vel ikke være nok kjærlighet i meg, til at jeg kan gi en annen akkurat like mye som jeg gir Milla?
når jeg tenker på dette, kommer jeg på noe en bekjent fortalte meg rett etter Milla ble født, i et selskap vi var i. Han sa omtrent nettopp de samme ordene som jeg skriver her. Han var jo tydelig på vei inn i godhumøret, for hvem forteller vel en nybakt mor sånne tanker?? 😛 jeg satt og tenkte, jaja, like Ill ever experience that..
Og nå sitter jeg her, varierer mellom frustrasjon og smått depresjon. Tenker, er dette rett? Og samtidig tenker jeg – tøys. For som den bekjente fortalte meg: den dagen hans nr 2 ble født, kjente han at han faktisk kunne ha en like stor, uendelig kjærlighet for de begge. Uten at det går på bekostning av nr 1.
Det tar jeg som en stor «trøst» nå. Jeg trodde aldri vedkommede kom til å sette et så stort preg på meg, og kunne gjøre noe sånt for meg. men akkurat nå, er det det som holder motet mitt oppe. Jeg tenker, at selv om det er annerledes, behøver ikke det bety at jeg ikke er glad i den lille. Det gjør vel ikke det?
Jeg er litt bekymra for at disse tankene skal bli større etterhvert, at følelsene uteblir. Tenk om det utløses i fødselsdepresjon når babyen kommer? Man leser om folk som har det, hører nære historier, og jeg priser meg lykkelig som hadde det fint hele veien igjennom Millas svangerskap og etter hun kom. Men siden dette er så annerledes, og jeg ikke føler noen ting annet enn at dette er en plage, så blir jeg redd for at det skal eskalere. Og bare det i seg selv bryter meg mer ned.
Nå har jeg en liten på vandring i gangen igjen, får ta meg av henne. Kanskje la henne gi babymagen et nattakyss, og se at hun allerde har kjærlighet for den lille der inne.
Helene Vabø Thorsen 